Projects AbroadProjects Abroad

Benedikte Nilsen - Barn & Ungdom-prosjekt i Jamaica

Ordet fargerik er sannsynligvis det som beskriver Jamaica aller best. Gråværsdager forekommer, og man kan møte mindre hyggelige mennesker blant alle de imøtekommende, men like fullt er det fargerikt. Spesielt når det kommer til naturen, de lokales klesstil og ikke minst måten husene er dekorert på.

For min del var Jamaica et naturlig valg for et utenlandsopphold kombinert med frivillig arbeid, da jeg var ute etter varme og muligheten til å snakke engelsk. 1. September i år gikk derfor turen til Jamaica sammen med min beste venninne, Marte, for et to måneders opphold med frivillig arbeid på New Hope Children’s Home i Mandeville.

På barnehjemmet

Før jeg dro til Jamaica, var jeg avlaster for en familie, og hadde derfor noe erfaring med barn. Da jeg bestemte meg for å ta et avbrekk i jusstudiene for å dra utenlands, var det å kunne gjøre noe helt annet enn å studere, samtidig som jeg ikke var helt ukjent med å arbeide med barn, en kombinasjon som passet meg utmerket.

Vel fremme på barnehjemmet ble jeg møtt av rundt tjue glade barn, som var mer enn klare for å leke og kose. Første dagen var mildt sagt overveldende. I tillegg til at jeg enda ikke var helt inne i den nye døgnrytmen, med en tidsforskjell på syv timer i forhold til Norge, var lyd- og energinivået på barnehjemmet svært høyt. Så selv om arbeidsdagen bare var fire timer lang, var jeg allikevel utslitt etter første økt. Det øvrige personalet på barnehjemmet ga oss svært få instrukser, uten at vi spurte, noe som også gjorde de første dagene litt vanskelige. Etter hvert som jeg ble mer vant til tidsforskjellen og kjent med stedet og barna, ble alt dette selvfølgelig bedre, men jobben tok fortsatt mye energi, og jeg tror derfor perioden på to måneder var akkurat passe lenge på barnehjemmet.

Perioden på barnehjemmet var svært lærerik og det var på mange måter givende å jobbe med barna, selv om det også var vanskelig å akseptere at de ikke fikk den vanlige oppmerksomheten og oppfølgingen, som barn med en mor og far rundt seg til enhver tid vanligvis får. Det var tydelig at denne mangelen på oppmerksomhet gjør at barna ikke utvikler seg i samme tempo som barn vanligvis gjør. I løpet av tiden vi var der, så vi imidlertid fremskritt hos noen av barna, som kunne snakke mer da vi dro enn da vi møtte de første gang. Det føltes derfor som om vi i alle fall gjorde en liten forskjell i løpet av tiden vi benyttet på New Hope Children’s Home.

Hos vertsfamilien

En ting jeg var litt skeptisk til før jeg dro, var å skulle bo hos en vertsfamilie. Jeg var imidlertid så heldig at jeg kunne bo sammen med Marte, og vi fikk bo hos den veldig trivelige familien Forbes. Først og fremst må atmosfæren i hjemmet nevnes, den var alltid veldig avslappet i tillegg til at humøret hos familien var på topp, og de fortalte oss mange historier om blant annet andre frivillige. Barna og barnebarna til familien var også på besøk daglig, noe som gjorde hjemmet vårt veldig livlig. Vertsmoren vår smurte matpakkene våre, serverte frokost med kaffe og middag hver dag. Frokosten varierte fra cornflakes og pannekaker til breadfruit med makrell i tomat og omelett med toast og plantine. Lunsjen var nokså enkel(ett par skiver med ost eller tunfisk) mens middagen bestod av store mengder tilbehør, som sotpotet, yam, ris med bønner og dumpling, akkompagnert av kylling eller fisk. Vi hadde det med andre ord svært luksuriøst, selv om det til tider var litt utfordende med bare kaldt vann i dusjen.

Å bo i en vertsfamilie viste seg også å være svært nyttig ved at vi alltid hadde noen å spørre når det gjaldt ting vi lurte på, og vertsfaren vår var alltid behjelpelig med langkosten hver gang en kakkerlakk eller andre uvedkommende tok turen inn på rommet vårt.

Helgene og andre sosiale sammenkomster med de andre frivillige

Jeg ankom Jamaica på en torsdag, noe som var svært gunstig, i og med at jeg fikk dra rett på tur, med de andre frivillige til Negril. Det var som å komme til paradis. Alle likte det så godt at vi faktisk dro tilbake to ganger i løpet av oppholdet. Ettersom jeg reiste sammen med en venninne, hadde jeg ikke tenkt så mye på om det kom til å bli mye sosialt sammen med de andre, men vi ble begge svært positivt overrasket over hvor sosialt det var å være frivillig, og over hvor inkluderende de andre var.

Omtrent hver kveld møttes vi på The Vineyard, en koselig bar i Mandeville, og hver helg dro vi på turer sammen. I løpet av de to månedene vi var på Jamaica besøkte vi blant annet Port Antonio, hvor vi bodde i bambushytter på en veldig annerledes resort, hvor alt var utvendig – dusjene, toalettene og til og med hyttene, som ikke engang hadde ordentlig gulv eller dører. Vi var også i Montego Bay, et av de mest turistifiserte stedene på Jamaica, på Treasure Beach, stranda som var nærmest Mandeville, og vi besteg dessuten Blue Mountain mens solen sto opp. Det var en fantastisk opplevelse, som jeg absolutt vil anbefale alle som besøker Jamaica.

Generelt om Jamaica

En av grunnene til at jeg valgte å dra til Jamaica var, som nevnt tidligere, språket. Det viste seg imidlertid ganske raskt at jamaicanerne ikke snakker den samme type engelsk som jeg var vant til. Jamaicanerne snakker Patois, som er et talespråk med elementer fra spansk, hindi, portugisisk og ulike afrikanske språk. Det var derfor vanskelig å forstå språket til og begynne med, men med et par timer med Patois-class, i regi av Projects Abroad, gikk det etter hvert bedre.

Transporten var kanskje det som var mest ulikt det vi var vant med hjemmefra. Mottoet er at det alltid er plass til en til i bilen, og hvis ikke vi i reisefølget fylte bilen helt, hadde sjåføren noen venner som tok plassene. Vanligvis var vi rundt 18 personer i en buss med setekapasitet for 12, og det var selvfølgelig ikke belter bak forsetet. Det må også nevnes at transporten ikke alltid dukker opp til avtalt tidspunkt, da de forholder seg til jamaicansk tid, som gjerne betyr minst en halvtimes venting. Dette gjelder også restauranter og jamaicanere generelt.

Selv om tålmodigheten ble satt på utallige prøver og utfordringene ellers var mange, er jeg helt sikker på at jeg kommer til å ta turen tilbake til fargerike Jamaica.

Benedikte Nilsen

Dette er en personlig fortelling om én av våre frivilliges opplevelser ved dette prosjektet. Alle frivillige er forskjellige, og det kan hende at din opplevelse vil være annerledes. Våre prosjekter er i kontinuerlig utvikling da de tilpasses lokale behov til enhver tid, og bygges videre på bakgrunn av erfaringer og måloppnåelser. Sesongbasert vær kan også spille en viktig rolle for din opplevelse. For å lese mer om hva du kan forvente kan du lese mer om prosjektet her, eller kontakte en av våre hyggelige prosjektrådgivere.

Denne Frivillig forteller-historien kan inneholde referanser til frivillig arbeid på eller i tilknytning til barnehjem. Les mer om Projects Abroads nåværende tilnærming til frivillig arbeid på barnehjem og vårt fokus på samfunnsbasert omsorg for barn.

Tilbake til Frivillige forteller

Ring oss:
(+47) 23 50 71 20
Praksisplass i utlandet

Subscribe by RSS

Volunteer Stories Feed
instagram

Projects Abroad Norge

Fortell vennene dine om oss:

Tilbake til toppen ▲